22. luke i julekalenderen

"Tror du vi kan komme inn en tur?" spurte Spillenissen selvsikker. Damen stod i døren og smilte til dem, forunderlig, men varmt. "Ja, vær så god stig på. Hva skyldes nå dette ærede besøket?" spurte hun, mens hun viste dem inn i gangen. "Alt til sin tid, du skjønner det er en lang historie," svarte Spillenissen. Varme og kjærlighet lyste mot nissene når dama åpnet døren inn til stuen. Hun satte seg ned på en pinnestol og lot nissene sette seg i den myke, komfortable sofaen. "Først av alt vil vi se på det smykket du har rundt halsen," sa Spillenissen. Nisse-Per dunket i ham. At det gikk an å være så uhøflig. Damen trodde sikkert at vi var tyver som ville ha det smykket. "Det, Spilleni… eh, jeg mener, det min venn her prøver å si er at vi har en halvdel av et lignende hjertesmykket, og vi prøver å finne ut hvem som eier den andre halvparten. Så kunne ikke du ta dette smykket her og se om det passer sammen med ditt. Jeg vil nemlig ikke at du skal tro at vi er noen simple tyver. Dessuten beklager jeg så meget at vi ikke kan presentere oss helt ennå, men forhåpentligvis vil du snart forstå hvorfor," forklarte Nisse-Per på en litt høfligere måte, mens han rakte smykket til dama. Dama tok i mot smykket og så om det passet med hennes. "Men, men, det er jo helt utrolig. De passer sammen. Og jeg som også alltid har lurt på hvem som eier den andre delen av smykket mitt. Dere skjønner, jeg har hukommelsestap og husker ingenting fra mitt tidligere liv. Jeg vet ingenting om dette smykket," sa hun forundret, men glad. "Men det vet vi," sa Spillenissen. Nisse-Per og Spillenissen fortalte henne hele historien. Først fortalte de om nissedalen og deretter fortalte de om Lise. Dama fikk gledestårer i øynene når hun merket at det de fortalte stemte utmerket med det lille hun visste om fortiden sin.